Hvis man ikke vil sove bort sommernatta, kan man for eksempel se film i stedet. Det er lenge siden jeg selv solgte sjela mi til tv-serieindustrien; de siste årene har hverdagsfristundene dermed bestått i å hoppe på og av diverse mer eller mindre vellykkede plot. Mens Sopranos og Breaking Bad i sin tid var befriende fordi man kunne fordype seg i ekstremt interessante karakterer, fins det i dag nok av eksempler på serier som med fordel kunne komprimert handlinga ned til en film. Ingen nevnt ingen.. eh.. glemt! Så mens jeg venter på neste sesong av Succession, neste episode av White Lotus og innimellom sper på med evigunge Seinfeld og Frasier Crane; minnet min eminente kollega Thor meg på at det fremdeles fins ordentlige filmer. Og det beste av alt: Mange av dem fins gratis tilgjengelig hvis man er låner på Meieriet bibliotek, og bruker lånernummeret sitt til å logge seg på https://www.cineast.no/no/

Som sagt så gjort. Plutselig sitter jeg dermed her med en tjukk katalog av filmer fra tidenes morgen og til i går, for ikke å snakke om fra de fleste sjangere. Ivrig blar jeg meg tilbake til Howards End hvor Anthony Hopkins, Emma Thompson og Helena Bohnham Carter smiler hver sine stoiske stjernesmil og minner meg på at kostymedrama ikke er min greie, men at dette er unntaket. Og jammen styrter ikke Frihetens regn ned i hodet på meg med det samme, og jeg husker at det er en sånn film hele familien kan se sammen og rystes til margen av. Hvis man fremdeles rystes av noe i dag. Jeg lot meg i sin tid i det minste bevege av den blytunge skjebnen til hovedpersonen i Precious (2009) for ikke å snakke om far (ved Viggo Mortensen) og sønn i den svært vellykkede filmatiseringen av Cormac McCartys romanklassiker The Road. Jeg ble også rørt av Oscardramaet The Piano (1993) og av (nesten) alles favorittfilm Cinema Paradiso (1988). Endelig må jeg humre når jeg til og med snubler over den makabert mørke og morsomme Shallow Grave (1994) og deretter den overrumplende artige kvalitetskomedien Wild tales (2015)

I enden av nostalgitunnelen min unner jeg meg et gjensyn med Ruben Östlunds brutalt ærlige genistrek The Square (2017), en sving innom den creepy thrilleren Swimming Pool (2003) før jeg avslutter en regntung sommerkveld med den fantastisk gode og gripende (!) filmatiseringen av skrekkforfatter John Ajvide Lindqvists vampyrroman La den rette komme inn (2008).

Tilbake i lyset skimter jeg takk og lov et helt fjell av tuneller i filmhorisonten. I første omgang ser jeg for meg en reunion med Ingmar Bergmans univers og et par håndfuller andre klassikere; deretter ligger kolonner med usette filmperler klare til nytelse. Og da er det gjort. Jeg venter ikke lenger på seriene mine. De må finne seg i å vente på meg mens jeg fortsetter å utforske filmene jeg har gått glipp av så lenge.

 

Tekst og bilde: Unni Kasteng-Jakobsen/Jakob Owens (unsplash.com)