Det er i utgangspunktet ikke lett å skrive om en bok som handler om overgrep. Mer krevende blir det når forlaget bestemmer seg for å ikke trykke opp flere eksemplarer av boka fordi de mener forfatteren ikke har vært åpen om det faktum at han selv er domfelt for overgrep. Når den kritikerroste romanen så blir nominert til den høythengende Brageprisen, blir det enda mer komplisert.

Det er nettopp dette som har skjedd med boka Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen av debutanten Per Marius Weidner-Olsen. Etter at forlaget Oktober brøt med forfatteren, har han nå relansert boka på eget forlag, med det noe rebelske navnet November. Jeg velger å la debatten om forfatterens intensjoner og forlagets håndtering ligge i denne omgangen og går rett på selve romanen.

Allerede tittelen gir en pekepinn om hva forfatteren har tenkt å gi seg i kast med: Er minnene om hans oppvekst pålitelige? Og i utvidet forstand: Kan man stole på fortellinger? Hva er sannhet? Dette er gjenkjennelig tematikk fra både norsk og internasjonal litteratur.

Boka åpner rett på sak og skildrer et mørkt og faretruende Bærum, der en gjeng tolvåringer blir med en eldre mann i en bil og ender opp med å være vitne til at mannen runker. Litt senere i boka, noen år senere i fortellingen, blir hovedpersonen invitert inn av en eldre kvinne i nabolaget som onanerer ham. Disse to hendelsene utløser en strøm av refleksjoner hos den eldre fortellerstemmen.

Hovedpersonen minnes ikke episodene som overgrep, men som to av mange hendelser i en oppvekst preget av overskridende oppførsel. Han er mer opptatt av årsak og virkning enn skyld og uskyld. Det er i dette partiet boka fungerer best; når den utfordrer gjengse oppfatninger av hva det betyr å bli utsatt for overgrep, og hvordan man blir tildelt en bestemt rolle, delvis bestemt av kjønn. Det er ikke alltid samsvar mellom det samfunnet definerer som offerrollen, og hvordan et offer opplever den selv.

Resten av boka handler om en oppvekst preget av en fraværende mor og et jag etter grenseutprøving med tyverier og utagerende oppførsel. Forfatteren er ikke interessert i enkle forklaringer på hvordan det blir som det blir, men heller i refleksjoner rundt minners pålitelighet, synd, soning og skyld.

Jeg hadde en oppvekst neste som min egen er en tankeroman mer enn en handlingsroman. Det er derfor jeg mener bokas første parti, der tenkningen utfordrer og gir nye perspektiver, er klart best. Når tenkningen blir mindre original, blir lesingen trettende og teksten insisterende og mindre treffsikker. Det høystemte språket faller igjennom:

«Men jeg vet ikke om det var slik, det er slik jeg husker det, og dessverre, i alle hendelser når det gjelder denne typen minner og alle typer opplevelser og tolkninger av fortiden og hans eget liv der, vet jeg ikke hvordan tolvåringen selv opplevde tingene, jeg har bare mine egne minner om hvordan han opplevde tingene» […]. (side 182)

I disse partiene savner jeg originale betraktninger og språklig oppfinnsomhet. Når han eksempelvis snakker om tilbakeblikkets spekulative regi og med det mener “jeg vet ikke om jeg husker rett”, skyter forfatteren litt over mål. Og jeg som leser detter ut.

er minnene om hans oppvekst pålitelige? Kanskje, kanskje ikke. Eller kanskje oppveksten aldri har funnet sted. For en tålmodig leser som er interessert i refleksjoner rundt skyld og uskyld, er det verdt å lese om den uansett.

Skrevet av Joep Aarts