Det er ikke så ofte et utviklingshemmet barn får plass i litteraturen som nettopp utviklingshemmet barn. Olaug Nilssens siste roman: Yt etter evne, få etter behov bygger på sin side hele handlinga rundt nettopp et slikt barn, eller mer presist en gryende ungdom. Samtidig er det på ingen måte psykisk utviklingshemmede og autistiske Benjamin som er hovedperson; det er familien rundt ham.

 

TITTEL SOM KATALYSATOR

Liksom i sin forrige bok, Tung tids tale, har Olaug Nilssen tatt i bruk en «ferdig» tittel som katalysator for noe nytt – denne gang i en ironisk setting. For det er ikke den strenge, men rettferdige velferdsstaten som bærer Benjamin; det er tanten, moren og besteforeldrene. Og de bærer tungt. Benjamin ble innvilget institusjonsplass da moren Lea brøt sammen en gang før han fylte ti, og i ventetida måtte han «midlertidig» flytte inn i besøkshjemmet hos tanten Rakel. Når handlinga i romanen starter, har han bodd der i to år, og mye tyder på at kommunen har slått seg til ro med situasjonen. Om Rakel har gjort det samme vites ikke, men hun ytrer i alle fall få forventninger om at omsorgssituasjonen skal endre seg.

Det hender eg spør kommunen om korleis det ligg an med nye bustader for barn, det ligg aldri betre ann enn førre gang eg spurde.

Rakel fortsetter dermed ufortrødent sin oppofrelse med den selverklærte pietismen som nyttig bagasje:

Eg var urokkeleg i alle debattar om abort i ungdomstida. «Liv er liv», sa eg, på same måte som konsulenten i sparebanken sa «bad er bad» og rådde Torfinn og meg til å ta kraftig i på lånesummen då vi skulle pusse opp badet i den nye leilegheita. Deretter sa ho «billån er billån», slik at vi skulle forstå at det var betre å bruke meir av eigenkapitalen på bilen enn på badet.

 

ET SPEIL RETTET MOT RESTEN AV SAMFUNNET

Slik jeg leser romanen, er prosjektet å skildre hva det vil si å ha omsorgen for et barn som er alvorlig utviklingshemmet, og hva dette betyr for relasjonene i en relativt ordinær familie. Mens Rakel bare gjør det «noen» gjøre, om det så innebærer å ofre ekteskapet, kan den ubehjelpelige, utslitte livsnyteren Lea for en stund trekke seg tilbake til senga og Candy Crush-farmen sin. Om besteforeldrene mer eller mindre helhjertet streber etter å fordele tida rettferdig mellom barnebarna, slipper de aldri unna yngstedatteren Lindas frustrasjon over at Lea har gitt opp å være mamma til sønnen sin, slik at han dermed tar plass i familien på bekostning av Lindas barn.

Via Rakel setter Nilssen også opp et speil til det store flertallet av oss som mangler livserfaring på området, men som kanskje ikke er veldig bevisste på at vi mangler den:

Folk trur jo dei er avslappa og har låge tersklar, skryter på seg skitne bad og haugevis av enkeltsokkar, men dei likar jo likevel ikkje ungar som mistar kontrollen og riv ned og smakar på pyntegjenstandar og hoppar på folk i sofaen.

Legesøsteren Linda forsøker å hjelpe på sin måte, ved å oppfordre Rakel til å begynne å se en tv-serie der en gjeng homofile menn reiser rundt til kvinner som ikke tar vare på seg selv, fordi de bruker for mye av tida si på andre:

«Det tar berre femten minutt framfor spegelen kvar dag, så landar du i deg sjølv» seier frisøren i programmet mildt til ein overarbeidd sjukepleiar, for å overtyde henne om at det er nødvendig å stelle håret kvar dag,

Boka er full av nøkterne, ironiske konstateringer av denne sorten. Som leser får man, bit for bit, et innblikk i en livssituasjon mange mennesker døgnlig er nødt til å stå i, og romanen fungerer i så måte som beinhard samfunnskritikk:

Det som er verst når han er sjuk, er å halde han heime frå dei vante rutinane. Han blir ikkje liggande slapp i senga, når han får omgangssjuke, er det ikkje slik at han først ligg og jamrar, medan han stirar i tak og vegger, før han kastar opp og blir betre, og så til slutt tigg etter iPad og fjernsyn. Nei, han gjer som han alltid gjer, han står opp, blir dusja, et, spyr og stiller seg opp ved døra for å bli henta av taxien.

Benjamin er kommet i puberteten, og Rakel må dermed også håndtere seksuelle tilnærminger fra nevøen sin:

Eg føler aldri frykt når Benjamin pressar seg mot meg (..) Eg ven meg til det. Men det set seg i meg. Det set seg i meg som ein ny hardleik, ei ny åre til ufølsemd.

 

HVEM MÅ BÆRE VELFERDSSTATEN?

Innledningsvis skrev jeg at det er familien som bærer Benjamin, ikke velferdsstaten. Det er ikke helt rettferdig mot Petter fra avlastningsenheten. Også Petter er nemlig en som, ut ifra indre motivasjon plukker opp og gjør det «noen» gjøre, langt utover rammen som arbeidstaker. Vi får et inderlig inntrykk av engasjementet hans for de menneskene han jobber med og for, og vi ser også hvordan det samme engasjementet virker negativt inn på relasjonen til kjæresten Katrine:

Desse barna.. Aldri veks dei frå sine eigne ville impulsar, og ikkje kan dei gå til psykolog for å greie ut kva dette får dei til å føle. Og så Katrine, ei vaksen kvinne med søsken, foreldre og vener ho kan føre djupe samtaler med om «relasjonelle utfordringar»: «Meg!»

 

Om boka er aldri så full av mørk humor og vidd, er det åpenbart at Olaug Nilssen ikke først og fremst skriver for underholdningens skyld. Som leser sitter i alle fall jeg igjen med spørsmålet: Hva om ingen tenkte som Petter og Rakel; at «noen» må yte denne ekstraordinære omsorgen, og at disse noen må være dem selv?  I den selvbiografiske Tung tids tale gav Nilssen et godt eksempel på hvordan barn med særlige utfordringer til og med i den norske velferdsstaten er prisgitt at foreldrene kjemper kampene for dem på fulltid. I Yt etter evne, få etter behov viser hun hvordan «falne foreldre» og dermed også barn fanges opp; ikke av velferdsstaten, men av familie og helt dedikerte omsorgsarbeidere. Flaks?

Handlinga i denne romanen dreier rundt søndag første desember, men dette er også det eneste boka har til felles med en julekalender. Eller forresten; romanen tar faktisk leseren med på besøk til en ny virkelighet vegg i vegg med den folk flest tar for gitt– Åpner du luka?

 

Skrevet av Unni Kasteng-Jakobsen