promus

Norsk (bokmål)

Vinterstid er fjellet lunefullt. Ingen vet det bedre enn Birje og Herdis. Likevel legger de ut på tur for å hjelpe Rite - og snart hører de ulvehyl i det fjerne. I den forlatte og forfalne bygda som ennå kaltes Jernadalen, var morgengryet langt unna. For Birje og Herdis betydde det tid for å dra videre. «Jeg liker ikke månen». Herdis sa det så lavt at Birje bare så vidt hørte det. «Den har blodrand.» Birje kjente ordtaket - blodrand på månen varslet ondt.

Rød måne

På et hedensk midtvinterblot midt i kristen tid, blir den milde presten Wilhjalm tatt som gissel av en nådeløs leiemorder. Kolrun har holdt seg i skjul, men nå må hun risikere alt.

I hedningenes vold

Ensom jeger

Rite, Halle og det lille følget deres rir rett inn i et bakhold. Kolrun ser hva som skjer, men rekker hun å komme dem til unnsetning? Mannen som hadde styrt de andre med tegn kunne ikke være noen annen enn Vidar, men Kolrun hadde ikke noe håp om å skyte ham, ikke fra der hun var. Skogen var tett og kronglete, og hun kunne bare gjette seg til hvor han var. Kolrun trengte ikke gjette for å vite at Vidar ville elske å drepe Halle, like mye som han ville elske å drepe Rite.

Hardt mot hardt

Rite har endelig tatt over slektsgården, men sliter med å få den på fote - og så dukker det opp bevæpnede menn på tunet. Hun kjente en blanding av ren skrekk og undring. Tunet på Vadstensholm var fylt av kjerrer og velvæpnede ryttere. De hadde kommet brått på under dugurdsmålet. Skrammelet av jernbeslåtte kjerrehjul var det første varselet, og da Rite løp ut, fryktet hun det verste. Hadde gården gammel gjeld fra Vidars tid? Kom det folk og ville ta det vesle de hadde i låver og stabbur? Det kjentes som om hun ble kvalt.

Når sølv og gull i kisten klinger

Da Kolrun forsøker å bringe gullhodet til statuen av Johannes døperen tilbake der det hører hjemme, blir hun brutalt kastet i et dystert fangehull. Etter en lang stund alene i mørket, dukker selveste biskopen av Reval opp og vil vite hvor den uvurderlige skatten er.

Gullhodets forbannelse

Sigvard, Einar og Inga blir sittende fast på fjellet under en snøstorm, og Sigvard innser at det bare er én ting å gjøre. Jo, to mennesker kunne greie det. Både Einar og Inga var unge og sterke, men en sannhet så ham rett i øynene. Tre mennesker ville ikke greie det. Maten - og med den kreftene - ville ta slutt lenge før de kom til folk. Vind og kulde ville sørge for det. De var én for mye til å ha noe håp om å overleve denne ferden. Erkjennelsen kjentes tung. Han ble stående og stirre ut i det virvlende snøkavet. Ennå kunne han gjøre nytte for seg. To kunne berge seg, men bare to. Sigvard trakk hetten over hodet, strammet den til og gikk ut i stormen, ut i mørket og den virvlende snøen.

Fjellets luner

Kolrun vet at ryktene løper foran henne. Hun vet at folk kaller henne Kolrun Manndraper, og hun vet hun har fiender hun ikke engang kjenner. Men hun vet ikke at menn hun aldri har møtt legger planer for hennes død. Ygg så Hænir krympe seg. Godt, la ham vite at svikere finnes - det vil hindre ham i å bli en. For Ygg visste det nå, mer enn noensinne, at han trengte den gamle troens relikvier - symboler som ville knytte menn til den gamle tiden og styrke dem i troen. Mot demonen som kaltes Kolrun Manndraper trengte han dem mer enn noensinne.
"Jeg skylder Odin å drepe henne."

Willy Ustad

Som forfatter

Emner knyttet til Willy Ustad

Kontakt

Sånn bruker du biblioteket

Info

Nettstedet

Kontakt

Sånn bruker du biblioteket

Info

Nettstedet

Willy Ustad

Som forfatter

Rød måne

I hedningenes vold

Ensom jeger

Hardt mot hardt

Når sølv og gull i kisten klinger

Gullhodets forbannelse

Fjellets luner

Med ondskapen i høysetet

Med kniven på strupen

Emner knyttet til Willy Ustad

Kontakt

Sånn bruker du biblioteket

Info

Nettstedet