Jævla menn
Andrev Walden
Anbefaling
Ganske Jævla Bra!
En av sommerens store litterære snakkiser har utvilsomt vært Andrew Waldens Jævla Menn. Boken har, av en tilnærmet samlet meningsbærende offentlighet, fått det man på godt norsk kaller skamros. Jeg kan i grunn skjønne hvorfor. Waldens oppvekstskildring er av den fengende sorten. Den typen en tar seg selv i å knegge høylytt av. Materialet er skapt for filmatisk adopsjon, og jaggu tror jeg ikke den avtalen allerede er signert. Dét gleder jeg meg til! Så må jeg innrømme at jeg ikke helt fikser grepet med å henvende seg direkte til leseren. Det gjør jeg sjeldent, og det er trolig bare meg(?). Dette er, alt i alt, fantastisk sommerlektyre, som tidvis gir meg fantomsmerter i området rundt mitt kroppslige ekvator. (Du finner ut av det!)
Thor Hetzler
Meieriet bibliotek
Om boken
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans. Andrev Walden romandebuterer med en vill fortelling om å vokse opp i kjølvannet av 68-bevegelsen, om mødre som står under kjøkkenvifta og sier jævla menn, om hvordan kjærlighet begynner og slutter, om en skalpert hamster, men mest av alt om menn. Man rekker å lære mye om denne besynderlige arten når man har sju fedre på sju år.