Helga Flatland skriver samtidsromaner mange vil kjenne seg selv eller andre igjen i. Hennes nyeste bidrag: Et liv forbi skildrer den vanskelige tida etter en kreftdiagnose som ganske snart viser seg å være uhelbredelig. Anne har vært nærmeste omsorgsperson til sin slagrammede mann Gustav gjennom flere tiår, men en dag blir hun selv alvorlig syk. Som lesere følger vi erkjennelsesprosessen både hos Anne og legedatteren Sigrid; disse to veksler på å føre ordet gjennom hele romanen. Vi ser hvordan både mor og datter strever med stivnede erfaringer og oppfatninger om hverandre.

Parallelt med ventesorgen mens morens liv går mot slutten, må Sigrid dessuten forholde seg til sprekkene i sitt eget ekteskap med Aslak. Eldstedatteren Mia har nemlig nylig sluppet sin biologiske far og Sigrids eksmann Jens inn i livet sitt – Sigrid konfronteres dermed med sin egen relasjon til Jens på et maksimalt sårbart tidspunkt.

For meg blir balansegangen mellom å håndtere følelsen av å være et «middels» forsømt barn i en situasjon som roper på en over middels ansvarlig datter, det mest interessante i romanen. Det at Sigrid selv er lege, legger en ekstra vekt på det lasset hun plutselig bare er nødt til å dra. Skildringen av Annes siste måneder, uker og dager er på sin side nesten oppsiktsvekkende nøktern. Slik tittelen impliserer, flyter livet hennes relativt stillferdig mot slutten. Man kan like fullt eller nettopp derfor identifisere seg med Annes klaustrofobiske følelse av å – selv ikke i sitt livs mest kritisk situasjon – greie å nå «ordentlig» fram til sine nærmeste. Man får små glimt av hennes tause, ensomme fortvilelse over at datteren ikke uttrykker sorg eller på andre måter reagerer tilstrekkelig sterkt.

Helga Flatland skriver som vanlig stødig og godt. Ei bok forbi, en innsikt klokere.

 

Skrevet av Unni Kasteng-Jakobsen