Og som jeg har lest smulevis, ofte i smug, sånn innimellom, på venterommet, før middag, om kveldene, år etter år.. Gratis og til og med uten lånekort har jeg lest; terskelen er ikke lav, den er vekk, vi trenger aldri å kjede oss, føle oss utestengt, Zuckerberg har ikke unødvendige vakter ved dørene; Facebook har kledd seg i fargene fritt, nøytralt og tilgjengelig; overalt er det meninger man kan klikke på. Overalt.

Og jeg har klikket, lest kommentarer om Trump, Solberg og Lofoten; Folkebad eller folkebasseng; nynazisme og gammel rasisme; vindkraftmotstand, homofobi og autisme. Jeg har lest krangler for og imot lakseoppdrett, kristne privatskoler og forsøpling; turisme, klimaendring og julesangen til Petter Northug; Petter Stordalen, TIX; Hver gang vi danser i MGP junior, blimE eller ikke blimE – det er det som er løsningen og problemet.

Jeg har lest alle de andre som hater og som beskylder hverandre for hating. Jeg har lest om korona og portforbud, nå er det nok! og vaksinene er bare Bill Gates som ønsker å ta over jorda og verden og alle oss som befinner oss nese mot rygg i våre respektive, respektløse kommentarfelt; lesende, mange av oss, mens vi samtidig ser vekk, egentlig ikke bryr oss med slikt.

For jeg er ikke én som skriver i kommentarfelt, herregud.. Kanskje et hjerte hvis det har skjedd en fæl ulykke, jeg kan strekke meg til et hjerte. Og kanskje klikker jeg liker hvis noen har sagt noe viktig, sant, noe jeg kjenner meg enig i. For det skjer at jeg kjenner meg enig med noen. I noe. Da klikker jeg–

Hvordan skulle det tatt seg ut hvis vi alle skrev sammenhengende argumenter i kommentarfeltet?

 

 

 

 

 

 

Skrevet av Unni Kasteng-Jakobsen