Høstmørket har krøpet over dørstokken, og vi har noen tips til deg som prøver å henge med på Halloweenhjulet. Eller ikke.

 

 

 

Vi starter friskt med Thor som har sett alt og lest mye. Hva synes han du bør se og lese for å komme i stemning?

Bok: Stephen King’s IT. Jeg er ingen utpreget King-fantast, men IT er og blir fantastisk. Den perfekte blanding av oppvekstskildring og psykedelisk mardröm. La gå, den er kanskje litt langdryg, det sklir muligens vel langt ut mot slutten, og jeg tar meg tidvis i å frykte at jeg har havnet i et eller annet offentlig register for å ha lest enkelte deler av den. Tidenes beste klovnebok?

 

Film: Coraline. En gang, for ca. et halvt liv siden, traumatiserte jeg en hel fjerdeklasse med Coraline og den hemmelige dør. Vi skulle ha fjerdeklasseklubb og jeg, som ansvarlig voksen, fikk velge film. Jeg trodde til mitt forsvar at de var kule fjerdeklassinger. De løp imidlertid rett hjem til mammaer, pappaer eller gyldige stedfortredere, fortalte om sitt nyervervede filmatiske traume, og sov ikke godt før en gang uti femteklasse. Da hadde jeg alt flyttet til Lofoten. Så, filmkveld med kidsa i helga! På Cineast.no finner du en egen grøsserknapp. Trykk på den. Hvis du tør.

 

 

 

Også Therese har latt seg skremme til fingerknokene av  Neil Gaimans Coraline:

Coraline flytter til en ny plass med foreldrene sine, til en ny leilighet. En dag åpner hun en dør som fører inn til en lik leilighet som hennes egen. Alt er så mye bedre og finere der, synes Coraline, helt til de voksne som bor der, vil at Coraline skal bli værende som deres datter. Etter hvert dukker det opp andre barn som fortapte sjeler bak speilene. De er også tatt til fange…iiik! Coraline er en barnebok, og for en lettskremt type som meg er dette en perfekt mengde guffen underholdning i deilig Neil Gaiman-stil.

 

 

 

Joep er ikke videre lettskremt, vet vi, men hvis han skal skremme DEG, holder han denne gang en knapp på Stallo av Stefan Spjut. Det har gått troll i krimen, innleder han. Og forsetter:

Selv om troll kanskje ikke er direkte Halloween-relatert, står stemningen i “Stallo” definitivt i stil med denne feiringen hvor nattverdenen og det overnaturlige griper inn i det lyse og hverdagslige. Det er et vinterlig, mørkt og troverdig Nord-Sverige vi blir tatt med til. Hovedkarakter Susso Myhrén driver en nettside om troll og skrømt, inspirert av sin avdøde bestefar. Når hun tar et bilde av det hun tror er et troll utenfor huset der en gutt forsvinner, begynner ting å skje. Hvem har tatt gutten og hvem vil stoppe Susso fra å finne ut av nettopp det? Gjennom korte kapitler med ulike fortellerstemmer får vi en heseblesende fortelling om små og store troll som gjemmer seg i dyreham.

 

 

 

Kristin.. Vel.. La oss bare si at her må du rett og slett finne deg i å gå slukøret til en annen anbefaler denne gang. Med hennes egne ord:

Du må ikke komme til meg med grøss! Proporsjonalt med at jeg har blitt eldre så har lysten til å bli skremt – se lemmer hugget av og poltergeists drevet ut – minket betraktelig. Mute-knappen på TV brukes flittig hvis jeg aner konturene av en finger som planlegges klippet av eller at hjerter rives ut av kroppen på levende mennesker. Det er bedre hvis jeg slipper pinsels- skrikene. Tross alt. Jeg går aldri på kino hvis jeg mistenker grøss og gru på skjermen – for der har jeg ingen kontroll over mute-knappen. Nei takke meg til en eldre detektivherre i trenchcoat og stokk – han har jeg i alle fall sånn passelig styr på og mysterier løses uten at fingre kappes.

 

Og så kan jeg avsløre – sånn helt på tampen – at jeg er ekstremt husredd, og at det jeg er redd for IKKE er innbruddstjuver eller overfallsmenn. Sånne utfordringer fikser jeg med ei steikepanne i hodet på inntrengeren. Mitt mareritt er zombies under trappa og Nosferatu i klesskapet – for der har jeg ingenting å stille opp med. Og i min verden kan sånne ting faktisk skje. Happy halloween!

 

 

 

Avslutningsvis noen tanker fra den offisielle Halloweenhateren blant oss. Her er Unni:

Jeg kan egentlig ikke fordra Halloween. Påtvungne «grøss» og halvvoksne unger som står på trappa og KREVER enda mer godteri enn det godteriet de fleste av dem har altfor mye av allerede? Nope. Ellers takk! Muligens er jeg fra feil generasjon; jeg greier i alle fall ikke å omstille meg til å bli en kul Halloween-venn (må ikke forveksles med Hallovenn, som jeg for ordens skyld heller ikke greier å bli;) Men aversjonen min kan eventuelt også henge sammen med at jeg rett og slett ikke grøsser av grøssere. Jeg er steinhard, eller jeg fniser i høyden. Så du vil altså neppe ha noen tips ifra meg. Men når jeg nå likevel er her: Jeg har en soft spot for John Ajvide Lindqvis horrorlitteratur; den gir meg ofte noe jeg ikke forventer, og følger ikke de (for meg) søvndyssende formlene for sjangeren. Ja, og så elsker jeg Stephen Kings klaustrofobiske «Misery» (særlig filmen med Kathy Bates som blodfan i ordets rette forstand), for ikke å snakke om Gro Dahles vakre, men grusomme spøkelsesflørt Huset i snøen (finnes også i BookBites.) Og helt til slutt: Selvfølgelig tar jeg en tur innom Cineast til helga og ser hva de/vi byr på. Sør Korea er jo i den såkalte «tida», og jeg har blinket meg ut I Saw the Devil, som handler om en ekstremt brutal seriemorder, og som har lovende 7.8 på IMDB. Anbefaler til slutt en annen film som både fins på Cineast og på den fysiske filmhylla vår, nemlig den nifse og surrealistiske Koko-di Koko-da; en dansk skrekkfilm om sorg og tap og litt til. That’s my cup of tea, eller pumpkin juice, hvis du absolutt vil;) God helg!