Her kommer del 2 av min relativt korte serie om humoristiske romaner jeg mot mange odds har klart å lese ferdig. I september skrev jeg om Avskjedstaler gjennom tidene av Bjørn Olaf Johannesen. I dag tar jeg for meg Meter i sekundet av Stine Pilgaard.

Møt vår navnløse hovedperson som livnærer seg en smule ved å svare på spørsmål i lokalavisas «brevkasse», mens kjæresten har dagene fulle som nybakt og irriterende populær folkehøyskolelærer på tettstedet Velling i Danmark. Sønnen deres er trygt plassert i den lokale familiebarnehagen, og når hun ikke er «Klara Klok», gjør vår kvinne en form for innsats på den like lokale kjøreskolen, da vel og merke med vesentlig mer fokus på å karakterisere og vurdere (relasjonen til) kjørelærerne sine enn på det å ta førerkort.

Ja, ja sier kjørelæreren, som er en vennlig mann fra Søndervig som liker å slå high five. Jeg forestiller meg at han enten er født jovial eller har vært idrettsmann på høyt plan, det virker som et tic han ikke kan legge av seg. (..)

Det skal vise seg at det ikke noen selvfølge at man som kjørelærer greier å møte hovedpersonen vår med en jovial tilnærming, noe hovedpersonen selv på sin side er smertelig klar over:

Jeg ødelegger kjørelærerne mine psykisk. Jeg sårer deres faglige stolthet hver eneste gang jeg setter meg inn i bilene deres.

Vi forstår etter hvert at den manglende konsentrasjonen blant mye annet er relatert til hovedpersonens «åpenlyse frykt for å dø».

På et tidspunkt holdt kjørelæreren min opp med å si at det [å være så redd] var normalt. Så begynte han å si at det ville være kjedelig om alle var like.

Den konstante refleksjonen rundt fortellerens trassige, men også ærlige kontrast mot de trauste, innarbeidede normene som omfavner tettstedet Velling er det som gjør Meter i sekundet til en morsom leseopplevelse. Når forfatteren i tillegg snur speilet og lar den sosialt noe hjelpeløse hovedpersonen bli ekspert på relasjoner via sin egen avisspalte, blir den komiske effekten forsterket. Og dessuten; følelsen av å bli avkledd selv, enten sammen med hovedpersonen eller sammen med menneskene som skriver til henne for å få råd:

Spørsmål: Kjære brevkasse. Jeg er typen som tenker mye på andre, i motsetning til min mann, som tilhører dem som tenker mest på seg selv

Svar: Kjære martyr. Kjenner du typene som ofte forteller hvilken type de er. De er aldri den typen de tror. Når folk definerer seg selv, avslører de bare sitt største ønske eller sin dypeste frykt. Man må aldri ha tillit til institusjoner som undersøker seg selv.

Samtidig er det på sett og vis akkurat dette hovedpersonen selv gjør hele tida; hun undersøker og dissekerer seg selv og omgivelsene med en skalpell som er omtrent like skarp på begge sider av bladet. Folkehøyskoleelevene skildrer hun for eksempel slik:

Fordi de ønsker seg venner, leker de venner, til de faktisk er blitt det, de knytter seg voldsomt til hverandre på null tid og sier typiskdeg og vipleieralltid etter et par uker.

Og om lærerne: Folkehøyskolen går rundt i en rituell, kollektiv depresjon fordi elevene snart skal hjem. Man burde kunne forutse det når det skjer hvert år, sier Sebastian [som i likhet med fortelleren vår har status som «vedheng» til sin lærerkjæreste], men hans kone er like knust hver gang.

Foreldreskapet er et annet tema som utsettes for fortellerens alltid like tilstedeværende analyse:

Det er blitt fullstendig selvfølgelig for oss å snakke som om vi opptrer eller er oppe til eksamen når vi er i sammenhenger hvor vi skal agere foreldre (..) En gang skjønte jeg ikke hvorfor foreldre alltid snakker om barn, men det har gått opp for meg at det ikke er fordi man er glad, men fordi man er i sjokk. Man er målløs over maktovertakelsen som det er umulig å forestille seg før man har vært vitne til sitt eget fall.

Mange har falt for denne romanen. Selv er jeg som vanlig mer nøktern enn henrykt jamfør min (i forrige tekst) nevnte skepsis mot «humor» som en romans viktigste egenskap. Kanskje er det et fjernt minne om min egen langtekkelige prosess mot sertifikatet som skaper klangbunn nok til at jeg koser meg litt når venninnen vår kommer i mål med 87 kjøretimer – vel og merke hvis hun lover å kun kjøre rett fram?

Vi vil i Velling, står det på skiltet, men hva vi vil, står ikke klart, konstaterer hovedpersonen vår i begynnelsen av romanen. Jeg for min del vet imidlertid at jeg vil anbefale «Meter i sekundet» til alle som liker og trenger en dose lunt, men samtidig fornøyelig poengtert lesestoff mens de fortsetter på høsten og selvrefleksjonen sin.

 

 

Tekst og bilde: Unni Kasteng-Jakobsen