Jeg vil fortelle om Buffy By. Ja, hun er faktisk oppkalt etter en viss vampyrdreper ingen unger i målgruppa bør ha hørt om. Hun har nemlig ei mor som ikke er plagsomt opptatt av konvensjonell barneoppdragelse (dermed ei heller barneoppkallelse, regner jeg med..) Først og fremst er denne mora imidlertid fattig. Dernest er hun i følge Buffy (..) så pen at alle tror hun er dum og fjollete og jålete. Hva faren angår, er han både forbrytersk og fraværende (kanskje i motsatt rekkefølge) – det vil si selv om Buffy stadig skimter ham inni en skinnjakke hvis hun møter en på sin vei.

Om en slik farsskikkelse kanskje ikke kan kalles nyskapende i barnelitteraturen, oppleves skildringen likefullt spenstig og frisk gjennom det oppvoksende og komplett usentimentale blikket til Buffy. Moren er på sin side desto mer interessant, med et nærvær som likevel ikke er nærværende på den måten man vanligvis tenker at et barn trenger det fra en forelder. Men kanskje holder det akkurat likevel?

Det fine med å ikke ha lært noe, er at da kan du lære deg alt!

Har du en halv million og gir vekk tohundre kroner, er det snilt. Men har du firehundre og gir vekk femti, er det snillere. Enda det er mindre. Er ikke det rart?

Livskunstneren Lillie By krediteres for mange slike finurlige betraktninger underveis i boka, og verken vi lesere eller mannfolkene hun støter på, kan la være å bli betatt av henne, om enn av litt ulike årsaker.

Like fullt: Det er Buffy dette handler om; den ikke akkurat helt innramma elleveåringen som tappert forsøker å skrive selvbiografien sin innenfor rammene læreren har formidlet: vær, personskildringer og fakta. Den ytre handlingen kretser rundt Buffys mer eller mindre halsbrekkende utforskning av sitt eget talent i verdens tredje (?!) dyreste sport: slalåm.

Virkelig gode nyheter at du også er god til noe, sier Bobby, og jeg får lyst til å kaste maten min på ham, men jeg gjør det ikke. Jeg har enda mer lyst til å spise den.

Hjemme hos Buffy er mat uansett ikke noe man bare kaster. Hvem Bobby er, sier du? Jo, det er Buffys eksentriske, sjakkspillende nerd av en lillebror. Hun beskriver ham selvsagt best selv i sin egen «personskildring»:

            (..) hvordan skal jeg forklare det, han er ikke pen eller kjekk eller søt, men det er noe med ham. Noen kunne brukt ham i en film (..)

Og hvem vet? Kanskje gjør noen det en gang i metaframtida etter Korona.. Fortsatt i metaforstand blir det nok uansett Buffy og hennes lakonisk talentfulle skråblikk som tar med seg hovedrollen:

Jeg går i en multikulturell klasse (..) Jeg er også multikulturell. Min og Bobbys far er amerikansk. Vi har ikke sett noe til ham siden        Bobby  ble født, så vi er ikke kulturelt påvirket.

Humor, alvor og humor igjen. Det kunne så lett endt opp med pekefingre, bekymring og barnevern. I stedet har jeg lyst til å si at boka handler om hvordan rammebetingelser bare er rammebetingelser. Et barn er ubegripelig mye mer. Alltid.

 

Skrevet av: Unni Kasteng-Jakobsen

 

FORRESTEN:

Hvis du leser og liker denne boka, kan du også sjekke Ingeborg Arvolas oppfølger: Buffy By er inspirert, der heltinnen vår ønsker seg sommerferie, men dessverre ikke har særlig dekning i reisekassen. Kanskje får du til og med lyst til å skrive litt om hva du mener om den? Kontakt oss gjerne i så fall!