Hva skal man si om en tenåring – knapt fylt 13 år – som fordyper seg i en norsk seriemorder?

Det var i godstolen hjemme, mens jeg bladde i et av mamma sine ukeblad, at ordet seriemorder fanget mitt øye. (Om det er en bra ting å bli opptatt av, kan man jo diskutere på en sofa hos en som er utdannet til å vurdere nettopp det.) At seriemorderen var norsk og – hold på hatten – en dame, fikk meg opp av godstolen og ned på biblioteket.

Foran dama i bibliotekskranken ba jeg om alt hun kunne skaffe av litteratur om Belle Gunnes (født Brynhild) – fattigjenta fra Selbu i Trøndelag som utvandret til USA og tok livet av en haug med mennesker, en gang på slutten av 1800-tallet. Bibliotekdamen ringte meg en ettermiddag med beskjed om at nå var bunken med særinteresse ankommet og kunne hentes ved første anledning. Jeg mistenker at hun synes det var litt stilig at jeg spesialbestilte litteratur – selv om jeg nerdet på helt andre ting enn den litterære kanon.

Hvorfor utvandrer man til Amerika – the land of the free –  og får smaken på å knerte nesten alle man kommer over? Mens andre dro over there for gull, dro Belle for drap. Hadde hun det med seg da hun dro? Blodtørst i bagasjen?

En av mine utfordringer i forhold til litteratur er at jeg misliker en åpen slutt. Fravær av knagger å henge ting på, gjør meg frustrert. Jo mer surr inni hodet, jo mer orden krever jeg på utsida. Litteraturen må ikke surre det ytterligere til. Gi meg svaret på siste linje, please.

Jeg lette og lette og lette etter hvorfor Belle Gunnes dro over dammen for å – i tillegg til å gjøre seg fet – ofre noen liv på veien mot the american dream. Jeg fant kun noen antakelser. Det er fakta at hun var yngst av en stor søskenflokk, og at de var lutfattige. Det ryktes at hun ble gravid med en odelsgutt, og at han sparket henne i magen slik at hun mistet barnet. Kombinert kan man forstå at dette jagde Belle på flukt. Til Amerika, dit storesøsteren hennes hadde skapt seg et liv allerede. Men jeg fant ingen knagger. Ingen skikkelige robuste knagger som kunne bære vekten av denne tragedien. Jeg fikk aldri to streker under svaret på hvorfor Belle Gunnes ble stående på den historiske himmelen av (mørke) stjerner som vi nordmenn skulle ønske var Walk of fame heller enn wall of shame. En norsk seriemorder, jaja, noe måtte vel drive henne. Og med det tok en frustrert 13- åring farvel med historien om Belle Gunnes.

Helt til Victoria Kielland gir ut romanen Mine menn. En nydelig og poetisk roman – en kontrast til alt det jeg har lest tidligere om Belle Gunnes – stygg, slem og tjukk. Victoria Kielland skriver om innsiden til Belle. Det kvinnelige raseriet, om trangen til å ta makta over sitt eget liv og om den morbide måten hun reparerer seg selv på. Romanen er fri diktning, med inspirasjon fra faktiske hendelser. På mange måter ble dette knaggen jeg trengte. Det er 200 år siden Belle Gunnes gjorde bakgården sin til kirkegård for ektemenn og fosterbarn. Det er lite sannsynlig at brand new information vil dukke opp med tanke på gåten Belle Gunnes. Men jeg (og 13-åringen i meg) godtar perspektivet til Victoria Kielland –  man kan aldri forstå en seriemorder, men man kan forstå at selv seriemordere har et følelsesliv.

Romanen er herved anbefalt – om man kjenner til historien eller ei.

 

 

Tekst og bilde: Kristin Beyer Granhus