Jeg er egentlig nesten plagsomt skeptisk til «humoristiske» romaner. Det innebærer i praksis at jeg bare sjelden tar fatt på én, og hvis jeg gjør det, holder jeg guarden konstant oppe mot overtydelige «satiriske» element og den gørre følelsen av å bli mett på lettvinte morsomheter før jeg er halvveis. Mot mange odds har jeg likevel lest og likt to morsomme romaner i høst. Den første: Avskjedstaler gjennom tidene av Bjørn Olaf Johannesen er riktignok bitte litt ujevn, men den lander på rett side og er akkurat lun, reflektert og sarkastisk nok til at den gir meg en ellingsk/dopplersk ahaopplevelse av det middelaldrende dagliglivets tragikomikk.

I Johannesens roman blir vi kjent med en godt voksen mann som vi forstår ser med dyp skepsis på at kommunen har begynt å tvile på at hans mor og (kanskje det viktigste) bestevenn kan klare å bo hjemme stort lenger. Humøret hans blir ikke bedre av at BEDRIFTEN, et medium han «megetsigende» beskriver som et blad for bedrifter av vår type har lyst til å gjøre et intervju og «litt stas» på ham fordi han har jobbet på samme sted tjuefem år i strekk. Det sterke ubehaget denne forespørselen vekker, gjør ham oppmerksom på at den kanskje viktigste grunnen til at han har jobbet på samme arbeidsplass hele livet, er at han ikke orker tanken på oppmerksomheten som følger med en eventuell avskjedstale. Selve jobben; å generere rapporter om bedrifters forurensningseffekt på nærmiljøet etter standarden «Best practise», er i alle fall ikke motivasjon nok.

Vi er ikke staten, men vi ligner, vi er statlige tilsynsmyndigheters høyre hånd. Det er en hundre prosent fryktdrevet næring. Ingen kommer til oss fordi de har lyst.

Hjemmesykepleien ringer den ikke navngitte hovedpersonen vår på jobben og foreslår at moren hans like godt avslutter abonnementet på avisen som bare hoper seg opp sammen med alt det andre rotet i huset hennes. Henvendelsen blir kjærkommen siden den genererer muligheten til å unnslippe arbeidsplassen en stund.

Det passer bra med denne avbrytelsen. Sjefen kjenner til situasjonen. Jeg trenger bare å si «mor» og han nikker og forstår (..) Han tror jeg drar av plikt, fordi jeg må (..) Hadde han visst at jeg besøker mor midt på dagen fordi jeg har lyst, da hadde han kanskje satt foten ned.

Når han litt senere finner ut at moren har vunnet et maleri i DNBs kunstlotteri, ser vår mann snart en gylden anledning til å ta en «jobbtur» fra Bergen til Oslo for å hente premien.

I henhold til avtaler kan vi foreta uanmeldte inspeksjoner, se til at de opererer etter regleverket (..) På denne måten kan jeg fakturere overnatting og bilbruk. Statens reiseregulativ er en gavepakke. Man kan praktisk talt gjøre det til et levebrød å overnatte og kjøre.

Sjefen har som forventet ingen innsigelser, og dermed ruller roadtripen og selverkjennelsesferden for alvor i gang. Som leser sitter vi musestille i baksetet under den etterlengtede ensomme bilturen. I likhet med litterære roadtriper flest, forekommer det en del komiske krumspring, og jeg kan bare oppfordre til å krype inn i baksetet og lese selv.

Idet vår forteller omsider befinner seg ved målet i DNBs lokaler, blir han overrakt et motiv som er uspennende nok til at han kjenner tårene presse på av skuffelse etter all den oppriktige anstrengelsen.

Mannen som formidler premien er nok vant til glade vinnere, og spør om jeg vil kikke på de andre bildene. Det er flere uavhentede, sier han, det er synd om jeg skal kjøre så langt for å hente et bilde som bare blir satt på loftet(..) Jeg takker nei, sier at bildet er fint, helt fint.

Valgets kval skal imidlertid ikke slutte her, for På vei tilbake mot Oslo ringer mannen fra kunstforeningen. Han gjentar tilbudet om å kikke på de andre bildene, synes fortsatt det er leit at jeg ikke forlot DNB som en fornøyd mann.

Og her håper jeg du har nok informasjon til å vurdere om denne boka er noe for deg, for selv forlater jeg hovedpersonen vår sammen med bildet som jeg kan røpe motvillig skal fortsette å være hans. Ingen av dem er ekstraordinære, og ingen av dem passer egentlig til å bli hyllet. Hele fortellingen kretser om denne litt trassige følelsen av at man verken finner seg i å bli «hentet», «plassert» eller «gjort stas på» samtidig som det er akkurat dette som typisk skjer mange av oss i det daglige. Og om kvelden? Snart innhentes du av søvnen, og tenker at det var det, om du ikke våkner, er lite tapt, men ingenting vunnet. Forskjellen er ikke stor, men den finnes. Det samme gjør heldigvis denne romanen.

 

Tekst: Unni Kasteng-Jakobsen

Bilde: Unni Kasteng-Jakobsen/Unsplash