Ifølge Helsedirektoratet finnes det fem hovedtyper av angst, og når koronaen kom til Norge hadde jeg hatt fire av dem i flere år allerede. Før landet stengte ned var jeg godt i gang med behandling hos psykolog, og eksponeringsterapi var en stor del av det som skulle hjelpe meg til å mestre hverdagen bedre. I korte trekk går det ut på at man oppsøker eller utsetter seg for det man er redd for, med mål om å gradvis øke eksponeringen ettersom frykten minsker. Jeg hadde hatt god framgang og følte at ting var begynt å gå seg til, men så endret alt seg over natten.

En av tingene jeg har vært mest redd for på grunn av angst er å forholde meg til folk jeg ikke kjenner. Før mars 2020 var dette noe jeg visste ikke hadde rot i virkeligheten; de aller fleste mennesker og sosiale situasjoner er tross alt ikke farlige. Når tiltakene ble innført, derimot, gikk det som før var en irrasjonell frykt over til å bli en reell trussel. Å stå nærmere enn 2 meter unna et annet menneske var plutselig så farlig at helsemyndighetene la ned totalforbud, og å klemme folk kunne i verste fall få katastrofale følger, Å stoppe for å prate med en kjenning kunne spre dråpesmitte og gi viruset mulighet til å spre seg. Med dette fikk jeg daglig bekreftelse på at angsten hadde rett.

Noe som ofte kommer med angstlidelser er å prøve å forutse alt som kan gå galt i enhver situasjon,  for å være så forberedt som mulig om noe skulle skje. Logisk sett er det en ekstremt dårlig strategi, spesielt fordi man kaster bort masse energi som mye heller kunne blitt brukt på andre ting. I mitt tilfelle tar dette symptomet form av en indre dialog som går fra 0 – 100 på få sekunder, og det er virkelig ikke måte på hvor fæle scenarioer hjernen min kan koke ihop mens det står på. Hvis jeg skal beskrive hvordan jeg opplevde handleturer i månedene rundt nedstengningen med ett ord er «jævlig» det beste jeg har, men det føles ikke dekkende nok. La meg,ved å sette opp en dialog mellom fornuften og angsten, forsøke å forklare hvordan ukeshandelen kunne arte seg.

Det hele starter på parkeringsplassen, hvor jeg prøver å mote meg opp til å gå inn på butikken.

Fornuften: «Okei, ta et dypt pust før du går ut av bilen så går det bra. Kom igjen, dette her klarer du!»

Angsten: «Nei, dette går ikke bra, jeg skal inn i det som garantert er en smittebombe! Tenk om de ikke har mer sprit igjen før jeg kommer inn i butikken, og så må jeg fortsette å gå fordi det ser dumt ut å bare gå ut igjen, spesielt hvis jeg må gjennom kassen og de som sitter der tror jeg stjeler noe.»

Fornuften slår inn i noen sekunder og minner om jeg har en flaske håndsprit i lommen og enda en i bilen. Jeg kommer meg ut på et vis og begynner å gå mot inngangen, men da er angsten tilbake for fult.

Angsten: «Kjenn som hjertet banker nå, dette går aldri bra!»

Fornuften: «Det er bare hjertebank fordi det er litt skummelt. De fleste kjenner nok på det nå om dagen.»

Angsten: «Det kan være et hjerteinfarkt, det er flere i familien som har dødd av det, og dessuten-»

Fornuften: «Shh, tid for å sprite seg inn i butikken og ta med handlevogn.»

Angsten: «De har sikkert ikke desinfisert handelvognene mellom hvert bruk og den som brukte denne før meg kan ha hatt korona, så nå kan det hende jeg allerede er smittet, og dessuten kan det være virus på alle tingene i butikken. De sa på tv igår at det finnes folk i USA som ikke tror viruset er ekte og det er sikkert mange sånne folk her i Norge også, og de har helt sikkert handlet her idag. Kanskje jeg bare skal gå ut i bilen igjen, jeg kan jo heller handle imorgen, eller en annen dag, eller-»

Fornuften slår inn igjen for en stakkars stund og poengterer at hvis handlingen gjøres ferdig idag er det en uke eller to til neste gang.  Det går bra en liten stund, men så får angsten fulstendig noia.

Angsten: «Hun dama som gikk forbi nå var en og en halv meter unna! Hvis hun hadde corona har jeg også fått det nå, og det hadde hun garantert

Fornuften: «Veldig usannsynlig, det er ingen kjent smitte her på øya. Dessuten har de sagt at det er minst farlig for friske unge mennesker, så det kommer til å gå fint.»

Angsten: «Det vet man aldri sikkert! Kanskje jeg har underliggende problemer, og dessuten er det mer farlig for folk som er overvektige så det kan godt hende at jeg dør av det allikevel, eller kanskje jeg ender i respirator og ligger der og er bevisst men uten å kunne snakke i ukesvis, og kanskje jeg våkner opp med varige skader!»

Fornuften: «Mange unge får nesten ikke symptomer i det hele tatt, det går nok bra.»

Angsten: «Jammen faen, det er jo enda verre! Hva om jeg nå får corona uten å merke det, og så drar jeg ut for å handle neste uke, og så tar jeg på en handlevogn som en søt gammel dame bruker etter meg og gir henne corona på den måten, og så blir hun syk og dør? Da blir jeg drapsmann!»

På dette tidspunktet av handleturen har fornuften totalt mistet grepet, og det første av dagens angstanfall er et faktum. Resten av tiden går til å tenke ut alle mulige slags morbide detaljer rundt hvordan den (fiktive) gamle damen garantert kom til å få corona, ende sine siste dager alene og dø og bli liggende i ukesvis mens kattene hennes vil måtte spise av liket for å overleve.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har overdrevet beskrivelsen av tankene mine for å gjøre teksten mer dramatisk, men det ville vært å lyve. Det var ikke uvanlig for meg å ha 5-6 angstanfall i løpet av en handletur, og selv om den indre dialogen varierte fra gang til gang bar den alltid preg av katastrofetanker. Å skulle forholde meg til de nye reglene forsterket plagene jeg hadde før koronaen kom, og jo lengre tid som gikk jo skumlere ble det å forlate huset. Hvor mye den psykiske helsen min var blitt påvirket kom enda tydeligere fram når folk fikk lov til å vende tilbake til jobbene sine.  Jeg var endatil heldig nok til å ha fått oppfølging av psykolog over skype og telefon mens alt dette pågikk, og vi hadde lagt en plan for hvordan jeg etter hvert skulle ta hverdagen min tilbake. Mye av det som føltes totalt uoverommelig våren 2020 kan jeg nå gjøre helt uten å tenke meg om, og jeg setter pris på mange ting jeg tidligere tok for gitt.

Innblikket i hvordan hverdagen min ble som følge av pandemien kan virke dystert, men det er nettopp derfor det er så viktig å dele. Det sitter mange mennesker rundt omkring i landet vårt som har fått sin psykiske helse påvirket av det som har skjedd mellom mars 2020 og i dag, og sjansen er stor for at du eller noen du kjenner er en av dem. Norge er i full gang med å åpnes opp igjen, men vi må ikke glemme dem som trenger hjelp til å ta hverdagen tilbake.

 

 

Tekst: Anonym