Noen forfattere skriver bøker som røsker i deg, eller i barnet ditt, hvis det leser boka. Eller hvis du leser boka til barnet ditt. For det går an, selv om barnet ditt har passert åtte, elleve.. Og av og til er det godt med et voksent filter. Bøker kan flytte på ting inne i mennesker; bygge ut, åpne opp, gjøre følelser mindre farlige, triste, ensomme. Det er det vi ønsker for barna våre, for alle barn. Og hvis vi leser for dem, er vi med på å bidra.

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som skriver om både det morsomme og det aller alvorligste. Her presenterer jeg tre eksempler fra den sistnevnte kategorien. Les dem høyt eller sammen med et barn du tenker trenger det, og er klar for det. Eller les dem alene og bli en enda litt klokere mamma, pappa, omsorgsforelder, bonusforelder, tante, onkel, besteforelder, You Name It!

 

I Bloddråpetreet fra 2011 møter vi Balder, eller Ballen, som «klassekameratene» kaller ham. De han går i klassen med, rettere sagt.. For Balder har ikke andre venner enn bussjåførene og Geir på ruteopplysningen, det vil si selv om han hardnakket forteller foreldrene sine at alt er ok.

De snakket med meg etter middag. Pappa sa at han var lei seg og mamma sa at hun var lei seg. Så sa pappa at mamma var lei seg og mamma sa at pappa var lei seg. Så spurte de meg hvordan det gikk med meg. – Det går fint, sa jeg.

Balder opplever mye i verden som farlig, og det hjelper ikke stort med snille, velmenende foreldre når han uansett trenger å finne sin egen innfallsvinkel for å mestre tilværelsen. I boka følger vi Balders kronglete, men samtidig tilforlatelige vei gjennom den daglige angsten og ensomheten med mer eller mindre stø kurs mot noe annet talentfullt og modig langt inni ham. Romanen formidler håp til barn som opplever å bli mobbet og utestengt fordi de er annerledes. Den viser også hvor umulig det kan føles å skuffe foreldrene sine ved å ikke greie å skaffe seg venner på skolen; at det skumleste av alt kan være å røpe for sine egne foreldre at man selv ikke er blant de «foretrukne».

 

 

 

«Far din» er et uttrykk de fleste av oss har et avslappet og sannsynligvis nokså ubevisst forhold til. Men hva vil det egentlig si å bli heftet ved denne faren man liksom «eier», enten man vil eller ikke? Far din (2016) tematiserer hvordan barn ubønnhørlig straffes for sine foreldres forbrytelser; denne gang i konkret forstand ved at hovedpersonen Leos far er en god, gammeldags tyv som attpåtil har stjålet fra «hele bygda». Gjennom Leos nøkterne, refererende blikk viser Ingvaldsen hvordan både barn og voksne finner det legitimt å holde en tiåring ansvarlig for det faren hans har gjort, som for eksempel naboen idet han møter Leo på vei hjem fra butikken:

Hva er det som foregår hos dere?

Vet ikke.

Vet du ikke? Du bor der jo. Du må vite. Hva holder dere på med?

Urimelig nok får Leo en god del å svare for i denne vesle romanen. Boka ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og hvis man leser den sammen med en ni til tolvåring, tjener den som en effektiv innfallsport for å snakke om menneskenaturen; at til og med voksne, «fornuftige» mennesker kan bli mobbere uten engang å registrere det. Boka har en åpen slutt ved at faren ringer Leo i siste setning. Vi inviteres på de måten også inn i refleksjonen over hva som eventuelt er mulig å tilgi for et barn; hvordan man kan forholde seg til en «håpløs» forelder.

 

 

Lydighetsprøven: En tenkt fortelling om et barn (2017) er den desidert vondeste og mørkeste barneboka jeg kan huske å ha lest. Her møter vi knapt tolv år gamle Alvis, moren hans og stefaren Duncan, og på sedvanlig vis lar Ingvaldsen oss følge blikket til en gutt som strever med å manøvrere i en verden der voksne ikke alltid er like oppegående. Til forskjell fra fortellerstemmene i de foregående bøkene befinner  imidlertid Alvin seg på et utkikkspunkt man ikke kan returnere fra.

En gang klatret jeg opp i et høyt tre. Jeg satt oppe i toppen av treet og så ned. Jeg kunne se alt der oppe fra. Høyt, høyt der oppe kunne jeg se alt. Jeg så sykkelen min. Lastebilen min. Steinen til mormor. Sandkassa vi lekte i. Så så jeg knoklene til de døde munkene. Jeg så meg. Duncan. Blodet mitt. Tennene mine.

Lydighetsprøven handler om barnemishandling, og den er svært brutal lesning for både voksne og barn. Det er lett å få assosiasjoner til «Christoffersaken»,  selv om Alvis definitivt skildrer sin egen historie. Hvis man trenger en innfallsport til å snakke med et barn om hvor vanskelig, men samtidig ekstremt viktig det er å fortelle om vonde ting man er utsatt for, kan man se nærmere på denne boka.. Bjørn Ingvaldsen har skrevet et forord som er rettet mot unge lesere. For øvrig er det dessverre en god del voksne som med fordel kunne blitt eksponert for denne varseltrekanten av en roman.

 

 

 

 

Tekst og bilde: Unni Kasteng-Jakobsen