Mitt første minne om Vigdis Hjorth er en tv-prat fra 2009, tror jeg, der hun forteller om en gang barna skulle ha med seg et forkle på skolen, og mamma Vigdis med største selvfølgelighet manglet et forkle å sende med dem. Mistanken om at hun var en dårlig mor var øyeblikkelig sådd, og jeg, som den gang var ubønnhørlig nybakt i egen morsrolle, husker ennå befrielsen ved å se denne flotte dama kaste på håret og le uhøytidelig av seg selv, skolen, de andre foreldrene– alt dette man må kunne le av hvis man skal greie å puste som småbarnsmor, sikkert også som lærer, kanskje som menneske.

Dette var ikke det første møtet, imidlertid; jeg hadde leste henne før, registrert henne, ikke lagt skikkelig merke til henne. Nå hadde hun flyttet seg nærmere, jeg begynte å lese for alvor; merket meg hver gang det kom noe nytt fra den kanten; et nytt menneske med den sterke auraen mennesker gjerne får av å feile, gi opp, satse igjen, tape og vinne i egne sinn, andres sinn, sinne, sorg, sex eller kjærlighet slik det er, slik du vet det er. Karakterer som alltid ble mer enn romankarakterer. Jeg er deg! ropte de. Jeg er den du kan bli eller den du har vært. Jeg er en mulighet, alltid en mulighet, jeg er naken, men jeg har nye klær likevel. Jeg er en nerve som dirrer videre når boka er slutt. Du blir ikke ferdig med meg– Og det var sant. Jeg ble ikke ferdig. Jeg leste om lidenskapelige reiser til Notodden, Cuba og Tønsberg, om sofistikert promillesoning i Sandefjord, om en liberal huseier som møter seg selv i døra som husvert, og om en kommunikasjonsrådgiver som gjør kampen mot EUs tredje postdirektiv til sin mening i livet.

I 2015 leste jeg «Julaften» i Herborg Kråkeviks julehefte. Og jeg ble andpusten, ydmyk, jeg skalv innvendig av begeistring for denne brutalt nøkterne skildringen av en kvinne som prøver å unnslippe sine voksne barns restriksjoner, forventninger og urealistiske håp; en mor som ikke får julefred før hun lukker seg inne alene på rommet en julekveld sammen med flasken sin, peisen og familien trygt plassert utenfor. Det var så stemningsfullt at jeg frøs julegrøss på min egen julenøkterne rygg. Det kunne vært meg én gang til; jeg sverget, jeg kjente igjen desperasjonen, lengselen; ikke mot alkoholen, men mot meg selv; noe ekte og ensomt på innsiden i et annet rom utenfor rekkevidde–

I virkeligheten. Den treffer man nemlig av og til bare i litteraturen, fiksjonen. Den virkeligheten vi lever utenfor filmer, romaner og tv-serier, blir etter min erfaring som regel forstyrret av våre egne anmeldelser før vi rekker å komme ut, langt mindre i mål, hvis det faktisk fins mål det er mulig å nå i et liv. (Neppe.) Vi blir ikke den vi trodde vi skulle bli; vi mister tråden, gnisten, sjansene vi har fått, da står heldigvis litteraturen tilbake. Nå kalles den til og med virkelighetslitteratur. Er mor død sa den i fjor. Det var ikke et spørsmål. Men svaret er likevel: Ja. Og nei. For man får alltid en ny sjanse til både liv, død, nærhet og avstand i litteraturen. Om jeg ser aldri så mye fram til å endelig treffe Vigdis i virkeligheten, er det romanene hennes jeg gleder meg mest til å låse meg inn sammen med når det blir kveld.

 

Skrevet av  Unni Kasteng-Jakobsen